Nye Nepaleventyr

Sist helg var vi ute på nye eventyr. Denne helga gikk turen til Kathmandu, og videre  til Pastali. Ettersom Kristine Marie var matforgiftet, ble hun og Ingrid igjen i Dhulikhel og slappet av, spaserte litt i byen og så hyggelige filmer. Mia og Siv dro til Kathmandu for å møte Kathmandugjengen og drikke god kaffe og vin. 

 

 

Lørdag dro hele gjengen til Balika Peace Home i Pastali, et barnehjem for jenter som har opplevd traumatiske hendelser.  Siv har tidligere vært på besøk på barnehjemmet gjennom Seljord Folkehøgskule, og ville gjerne tilbake. Barnehjemmet er drevet av CWIN, en organisasjon som jobber for barns rettigheter i Nepal.

Vi spiste lunsj (dal baht), og lekte med ungene i noen timer. Enkle leker som bro bro brille engasjerte både femåringene og femtenåringene, og jeg tror vi nordmenn i tjueåra hadde det minst like gøy. Barnas enorme glede over små ting smitter lett!

Denne lørdagen var det også en festival i Nepal, maghe sankrati. På denne dagen ønskes det lykke og god helse til folk ved å ta sennepsolje i håret og få tikkamerke i pannen, samt å spise masse søtsaker for å gjøre seg klar til resten av vinteren. Vi fikk olje i håret, og vi fikk smake på mange ulike nepalesiske søtsaker. En fin dag!

 





 


 







 







 

 

Dhulikhel; Første dager i praksis

I går hadde vi vår første praksisdag. Vi er alle plassert på ulike avdelinger og skal i 10 uker gå hver for oss. Denne uken er Ingrid på gynekologisk avdeling/barsel, Mia er på kirurgisk avdeling, Siv er på medisinsk avdeling og Kristine Marie er på pediatrisk avdeling.

Sykehuset i Norge og sykehuset i Dhulikhel er veldig forskjellige. Til tross for at Dhulikhel hospital er et av de bedre sykehusene i landet har vi nok alle en stor tilpasningsjobb foran oss. Det er ingen personer på avdelingene som er ansvarlig for oss, og hva vi opplever i løpet av en dag er stort sett opp til oss selv. Vi har erfart at det er sykepleierstudentene som oftest er mest inkluderende og lettest å henge seg på. Mye av sykepleiestudiet i Nepal foregår på engelsk så studentene er flinke til å svare når vi spør. Ellers foregår det meste på Nepali og det er vanskelig å forstå. Det er tydelig at vi i denne praksisen må stå for egen læring og henge oss på når det skjer noe. Inntrykket så langt er at læringsutbytte i denne praksisen i hovedsak vil handle om kulturforståelse og ikke så mye det medisinske. Men det er jo vår første uke, så vi får se hvordan det blir ukene fremover.

Lunsjen, som for øvrig koster 5-7kr, kommer nok til å bli en viktig del av dagen da vi alle kan møtes for å dele erfaringer.



 

Etter praksis i går tok vi en velfortjent pause med middag på en lokal restaurant:


Momo, en nepalsk rett som falt i smak hos alle fire:

Her spiser vi frokost på takterrassen :)

 

Vi er spent på fortsettelsen!

Namaste!

Smil og le, pasienten må fødE

Etter en periode med mer eller mindre turiststatus har vi så smått begynt å bli en del av den nepalske hverdagen, tror vi hvertfall selv. På fredag hadde vi vårt første møte med Kathmandu Medical College aka KMC. For å komme oss til dette relativt store sykehuset er vi nødt til å ta buss i ca 30-40 min. Vi har betalt alt fra 40 til 100 rupi i bussbillett, men etter noen turer er vi ganske sikre på at bussen koster 20 rupi, noe som tilsvarer 1,5kr.

Første dag i praksis i Nepal er ikke det samme som i Norge, og hvertfall ikke hvis du kommer «all the way from Norway». Vi ble tatt imot av en smilende og imøtekommende dame med navn Sabita som er vår kontaktperson på KMC.  I Norge er vi vant til at første dag i praksis består av en hilserunde, informasjon om avdelingen og en omvisning. Første dag på KMC besto av det samme, men i tillegg skal det drikkes te, kaffe, kaker, kjeks, lunsj og det er en rekke personer som skal hilses på. Selv om ting kanskje her er noe mer formelt enn i Norge, så har vi aldri blitt mottatt av en mer positiv og smilende gjeng. Alle er oppriktig opptatt av at vi skal ha et lærerikt og hyggelig opphold!

I løpet av to dager i praksis har vi fått ønske 3 gutter og 1 jente velkommen til denne verden, ved både vaginal fødsel, akutt keisersnitt og elektivt (planlagt) keisersnitt. Vi har lært oss å bruke doppler for å lytte til fosterets hjertefrekvens og tolke rier hos kvinnene. Selv om mye kan gjenkjennes med praksis i Norge, er det mye som er annerledes.  Forløpet for kvinnene på en fødeavdeling er noe av det samme som i Norge, men utøvelsen av sykepleieprofesjonen, pasientkontakten og utstyr er svært annerledes.

Vi kommer tilbake med et nytt innlegg når vi har klart å sortere alle inntrykk.

Vi lurer på hvordan jentene i Dhulikel har det? Hint hint

 






 

Dhulikhel; Kveldshilsen fra Dhulla

Nå har det gått tre dager siden vi kom hit til Dhulikhel og vi har allerede opplevd mye. I går dro vi med en knøttliten taxi inn til Kathmandu, ca én times kjøring. Trafikken her et kapittel for seg selv, og selv om det for oss oppleves som et salig kaos virker det som trafikantene samarbeider veldig godt og vi føler oss overraskende trygge.

   







I Kathmandu fikk vi gjort unna shoppingen for den neste måneden (minst!) og vært skikkelige turister i noen timer. Det var intenst, slitsomt og gøy, og det var fire over middels fnisete jenter som satte seg i den altfor lille taxien på vei hjem, med handleposer og fulle sekker om hverandre.

I dag har vi hatt en roligere dag. Først trening på taket og deretter gåtur til et utsiktspunkt i nærheten. Det går gang på gang opp for oss hvor vakkert det er her og hvor heldige vi er som får lov til å oppleve dette. I morgen er første dag på sykehuset, vi gleder oss alle til å komme i gang og er overbeviste om at dette blir en bra praksis!



 









 

 

 

Xoxo Dhulikhel girls 

SMIL OG LE, MAMMA SE

Bilder sier mer enn 1000 ord.

- Team Kathmandu

video:video

video:video

Dhulikhel: Fremme! :D

Etter en lang reise kom vi omsider frem til Dhulikhel og Sharmilas guesthouse. Her ble vi tatt godt i mot av Sharmila, vår hyggelige og snakkesalige husmor.  Vi spiste og la oss tidlig.


I dag våknet vi i iskalde rom og startet dagen med sirkeltrening i steikende sol og 20 grader. Deretter gikk vi rundt og kikket i byen. Blant dagens gjøremål var kjøp av simkort. For å få kjøpt disse simkortene krevde de passkopi, passbilde, fingeravtrykk  og navnet på fedre og bestefedre.

Vi gikk en tur i byen for å bli kjent og har funnet ut at det er veldig få turister her, det er ganske primitivt, og å gjete sauene midt i gata er helt normalt.

I dag fikk vi smake vår første Dal Bat . En rett som består av ris og linsesuppe.





Like etter ble det iskaldt og vi tilbragte resten av kvelden kledd slik som dette:


 

Her tror vi at vi kommer til å trives godt!

Siv, Mia, Kristine Marie og Ingrid

Smil og le dra av sted

Hilsen fra team Kathmandu:

Etter et halvt år med forberedelser var dagen endelig kommet, vi dro av sted! Vi satt med mange forskjellige følelser, spesielt følelsen av decubitus (trykksår) som bygget seg opp etter utallige timer i flysetet. Reisen gikk for det meste knikrefritt, med unntak av en brannalarm på Gardermoen som satte skrekken i speiselt Lene og Ingrid som måtte løpe til flyet. Heldigvis kom alle seg med! Flyturen gikk fra Oslo til Amsterdam og videre til Mumbai. Her fikk vi et opphold på 8 nattestimer som vi brukte på å ta igjen tapt søvn. Eller, vi prøvde å sove, men på flyplassen i Mumbai har de en praksis hvor utallige personer løper rundt og roper opp alle flyavganger hele natten. Det ble ingen fare for å forsove seg til den siste flyturen. Vi rakk å oppleve en fantastisk indisk soloppgang og to timer sener så vi endelig stedet vi skal oppholde oss i de neste 4 månedene! Kathmandu ligger omringet av fjell som stikker opp som istapper,  hadde på seg en hatt av forurensning eller tåke. Vi hadde håpet på det sistnevnte, men etter 2 dager har vi både pustet, smakt, sett, vasket av oss, følt, hørt og vasket av oss igjen forurensning. Vi har lært at det ikke funker å være beskjeden når man skal ha tak i bagasjen sin og trafikkreglene er av en annen verden! På flyplassen ble vi møtt av Kamilla og Siv som hadde tilbragt juleferien sin på Sri Lanka. De hadde fikset alt av det administrate og hadde allerede en dag med erfaring! Vi sa farvell til "team Duhlikel" aka "team andreplass", og innså at det var i en denne fantastiske med kaotiske verden "team Kathmandu" aka "the best team in the world" skulle løse FNs tusenårsmål de neste 4 månedene.

Menneskene uttrykker stor glede tiltross for harde kår. Vi har allerede fått flere venner. Blandt annet 2 selgere, tiltross for hard pruting fra vår side og 2 som har sagt seg villig til å lære oss nepali for free (spesial price for you... and only for you madam). De som driver Lalit herritage home (der vi bor) har vært utrolig behjelpelige og rause. Vi har blandt annet fått et eget litt kjøkken mellom rommene våres hvor vi kan lage mat, hjelp til å skaffe nepalsk mobil og simkort og blitt vist rundt i nabolaget. Rommene vi bor på er av høy kvalitet og utrolig fine. Det er kaldt om natten og varmt dagen, men Lene og Kamilla har kjøpt seg "real fake" dunjakker av høyeste kvalitet som de skal sove i. Magnus tørr ikke å innrømme at han fryser litt, men det kommer nok med tiden. Maten smaker fantastisk og utrolig nok har ingen av oss blitt dårlige enda, bank i bordet.

Imorgen skal vi møte kontaktsykepleieren våres på KMC (Kathmandu Medical College) og det virkelige eventyret settes igang!

Og med det sier vi "smil og le namaste" og spiler ballen videre til teamet utplassert i Dhulikel

-Lene, Kamilla og Magnus

 

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017
smiloglenamaste!

smiloglenamaste!

24, Trondheim

Team Kathmandu: Lene Ruud Hansen, Magnus Gulseth og Kamilla Hesselberg-Meyer ......................................................................................................................Team Dhulikel: Mia Kaels Kalleberg, Siv Johanne Hoset, Ingrid Bjerkholt Aamlid og Kristine Marie Fonneløp

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits