smiloglenamaste

Tida vår her i Nepal nærmer seg slutten og det er på tide å skrive litt om selve praksisen på Dhulikhel sykehus. Vi har gått en og en og vært 1-2 uker på seks forskjellige avdelinger. Under vil vi skrive litt om hver avdeling. Dette er noe vi håper kan være til hjelp for fremtidige utvekslingsstudenter.

Oss sammen med overlegen på akuttmottaket og noen paramedics.

Barsel/Gynekologi

Barsel- og gynekologiavdelingen ligger i det nyeste sykehusbygget som skal stå ferdig i løpet av 2017. På denne avdelingen ligger det for det meste baselpasienter, dvs. Mødre og nyfødte babyer. Både babyer forløst vaginalt og ved keisersnitt kommer på barselavdelingen. Det er også noen gynekologiske pasientcaser.

Interessant avdeling hvor vi har fått lære litt om mor-barn-helse. Det er muligheter for å vaske babyene. Noe vi synes var veldig stas.

Medisinsk

På generell medisinsk avdeling er det  stort sett innlagt mange pasienter med galleproblematikk, lungebetennelse, KOLS og hjerteproblemer. Det er et stort omfang av diagnoser på denne avdelingen og det er mulighet for å få et stort læringsutbytte. Sykepleierne som jobber her er veldig inkluderende og hyggelige. Under våre uker på medisinsk har vi fått vært med på mange endoskopier (gastroskopi, coloskopi og ERCP), PCI, hemodialyse og ekkokardiografi.

Pediatrisk

Ukene våre på pediatrisk har vært veldig bra. Vi har fått muligheten til å være på fire forskjellig pediatriske avdelinger, nemlig nyfødtintensiv, pediatrisk intensiv, neonatal og generell pediatri. Læringsutbytte har vært stort og vi har sett mange forskjellige kasuistikker.

Kirurgisk

På kirurgisk avdeling er det for det meste gastropasienter. Her har vi møtt både pre- og postoperative pasienter. Vi har fått vært en dag hver på operasjonssalen, det var veldig artig. Ellers har vi tilbragt mye tid på prosedyrerommet som er tilknyttet kirurgisk og ortopedisk avdeling. Her utføres mindre prosedyrer som forskjellige sårstell, drenering av abscesser, gipsing osv.

Ortopedisk

Vi har også vært på ortopedisk avdeling og denne uka ble mye av tiden brukt på prosedyrerommet.

Akuttmottaket

Definitivt den avdelingen som har tatt oss best i mot! Både leger, paramedics, sykepleiere og studenter er interessert i å snakke med oss og forklare ting for oss. Det er ikke en selvfølge når man er i praksis et annet land enn Norge.

            På akuttmottaket følger de et lignende triagesystem som akuttmottakene og ambulansene gjør i Norge. Overlegen på akuttmottaket har faktisk vært på St.Olavs i Trondheim og blitt inspirert av triagesystemet der.

Hvis du som leser dette skal på utveksling til Dhulikhel, vær så snill og ta med kaffebønner til Shreejesh og Sanu. De har en liten kaffeklubb på akuttmottaket som dere burde bli med i, uansett om dere liker kaffe eller ikke. Både Sanu og Shreejesh har mange historier å fortelle om gamle dager, kulturforskjeller og pasientcaser. 

Til slutt vil vi komme med noen generelle tips til fremtidige studenter. Ikke vær redd for å ta for mye plass. I starten synes vi for eksempel at det kunne være ubehagelig å spør personalet om hva eller å gå inn på pasientrom. Vi ville ikke være til bry. Vi lærte ganske tidlig at hvis vi skulle fortsette sånn ville vi ikke sitte igjen med noe særlig faglig utbytte. Vi anbefaler derfor nye studenter om å hive seg med og spør om alt dere lurer på. Det verste som skjer er at sykepleierne ser rart på deg og ler ? noe de gjør uansett.

I starten kan det også være betryggende å gå med andre sykepleierstudenter. Vi har erfart at vi da ofte får tydeligere beskjeder om hva vi kan hjelpe til med. Dette er veldig greit de første ukene før en lærer seg å være selvstendig som student. Ellers er det viktig å være innstilt på at dette er for det meste en observasjonspraksis og at læringsutbytte er størst med tanke på kulturforståelse og kultursensitivitet.

En annen ting vi vil anbefale dere å gjøre er å spise pannekaker og se/kjøpe kunst på Nawaranga gjestehus. Familien som driver stedet er veldig hyggelige og vi har brukt mye tid på å gjøre skolearbeid der. De har også veldig god kaffe her. 

Takk for oss, Dhulikhel! 

Første helgen i mars reiste vi alle 7 til Okhaldhunga. En region 8 timer øst for Kathmandu og 8 mil rett sør for Mt. Everest.

Flott utsikt langs veien!

I Okhaldhunga besøkte vi et misjonssykehus som blant annet støttes av Normisjon. Noen av oss hadde hørt om sykehuset på forhånd gjennom menighetene våre og ønsket derfor å besøke sykehuset. Der jobber det et norsk par, Kristin og Erik Bøhler. Erik er utdannet barnelege men jobber som allmennpraktiserende og Kristin er spedbarn- og barselpleier. De har jobbet i Okhaldhunga i 13år! Det er lenge det.

Sykehuset ligger i flotte omgivelser.

Vi ankom sykehuset torsdag formiddag etter en lang biltur på nokså humpete veier. Der ble vi ønsket velkommen av Kristin som viste oss rundt på sykehuset. Deretter ble vi innlosjert på gjestehuset og møtt av vår sprudlende vert. På kvelden fikk vi være med på husfelleskapsmøte hjemme hos en av sykehusets ansatte. Veldig fin opplevelse.

Her får vi omvisning på mødreventehjemmet og ernæringssenteret. Gravide kan komme til sykehuset 2 uker før termin og bo på mødreventehjemmet slik at de slipper lang transport når fødselen starter. Mange går i flere dager før de kommer til sykehuset, nemlig. Sykehuset har også et ernæringssenter der det er fokus på underernæring og barn under 12kg får gratis behandling på sykehuset. 

Kjøkkenet på ernæringssenteret. Her får mødrene opplæring og undervisning om sunn og næringsrik kost. 

Senere på kvelden fikk Siv og Ingrid endelig være vitne til fødsel. Det var etterlengtet ettersom Dhulikheljentene ikke får mulighet til å være på fødeavdelingen i praksis.

Fødestua

På fredag var Dhulikheljentene på pediatrisk, barsel- og fødeavdeling. Kristine Marie og Mia fikk da også være med på fødsel. En stor opplevelse. Gjengen fra Kathmandu tilbragte dagen på generell medisinsk avdeling og på akuttmottaket. De fikk også se og være med på mye spennende.

Pasientseng på akuttmottaket

Kristin jobber på sosialkontoret. Sykehuset har en veldedighetsordning som går ut på at de betaler behandlingen for de aller fattigste. Her blar Kristin gjennom arkivet. 

Fredag kveld spiste vi kveldsmat hos Erik og Kristin. Vi fikk servert vafler med brunost og nystekt brød. Godt med litt norsk kost innimellom all risen vi får servert. Det ble en hyggelig kveld hvor Kristin og Erik delte av sine erfaringer og opplevelser. Vi ble alle imponert over hva de har fått til og arbeidet de gjør her.

I Okhaldhunga får alle nyfødte hvert sitt babyteppe strikket av flittige norske hender. På lørdag fikk vi være med å dele ut babyteppene vi selv har strikket. Veldig hyggelig.

Klar for å dele ut tepper. 


Ingrid med en baby tullet inn i teppet som hun har strikket. 

Alt dette skal gis til et nyfødt barn

Lørdag ettermiddag gav vi av oss selv og donerte blod til sykehusets vesle blodbank. Deretter gikk vi en tur i nærområdet og opp til den lokale basaren (sentrum).

Magnus på blodbanken

   
Tur i nærområdet. Sykehuset er den rød bygningen i midten av bildet.

Spasertur i Okhaldhunga bazar


Den kjente sjokoladebutikken! Her fikk vi kjøpt etterlengtet sjokolade :)

Søndag morgen vendte vi nesene våre mot Kathmandu og Kirne Bazar. Dhulikheljentene skulle nemlig få besøke et outreach senter som drives av Dhulikhel sykehus i Kirne Bazar. Gøy å få med seg dette også.

Vi er takknemlig for alt vi får oppleve her i Nepal og vil takke Kristin og Erik for en flott helg preget av gjestfrihet og ny lærdom.

På søndag fikk vi være med å feire Holi her i Dhulikhel. Holi er en Hinduistisk festival hvor en feirer at det gode har overvunnet det onde og at våren er på vei. Festivalen feires over hele landet og går ut på å kaste farget pulver og vann på hverandre. Vi var så heldige å få feire sammen med en gjeng sykepleiere og leger fra sykehuset. Vi kom oss ikke lengre enn ut av porten før vi ble bondartert av farger og vann. Dette var starten på en fargerik dag!

Første dag i praksis etter en ukes fjelltur kom litt brått på, men vi kom heldigvis fort inn i hverdagen igjen. Vi var nå plassert på NICU (nyfødt intensiv). Her var det alt fra friske keisersnitt barn til premature og kritisk syke. Alt i alt har avdelingen gitt mersmak, med litt bismak og en hel dose ettersmak.

Etter en uke i praksis dro vi avgårde på besøk til Dhulikel for å ha bachelor seminar med resten av gjengen. På veien stoppet gjengen fra Kathmandu innom ?last resort? som er et sted med en 160m høy hengebro hvor du kan betale for å kaste deg ut. Kamilla og Lene fylte sitt behov for adrenalin med både bungee og tandemsving, mens Magnus nøyet seg med minnene fra forrige fredag.

I Dhulikel hadde vi et hyggelig besøk med vår godt integrerte lærer Hans og en kollega av han. Vi diskuterte både bachelor og vårt opphold i Nepal mens solen stekte. Senere på kvelden hadde vi en hyggelig middag sammen.

Uken etter var Kamilla og Magnus på post-natal mens Lene fortsatte en uke til på NICU for å oppleve KMC. Post-natal er en relativt rolig avdeling, men vi har lært om både amming, sykepleie etter keisersnitt og spesielt kildesortering. Kildesorteringen blir overvåket med ørneblikk og det er ingen nåde for pårørende som kaster feil.

"Tar du feil av søppelbøttene får du høre det!"


"Dagens meny består av pupp"
 

På torsdag var det tid for vaffeltorsdag på ambassaden. Her møtte vi godgjengen fra Dhulikel og foreldrene til Siv som hadde tatt turen til Nepal. Vi fikk en oppdatering på den politiske situasjonene i Nepal, noe som var veldig oppklarende. Om ca 80 dager skal det holdes lokalvalg i Nepal, og det politiske engasjementet er å både å se og føle rundt om i Kathmandu. Fredag morgen var det duket klart for ?Pinkathon? som er et løp for å styrke kvinners empowerment og jobbe mot brystkreft. Vi var også svært heldige som fikk møte Indias fitness guru og nepals raskeste rapper FO REAL. Vi hadde også felles zumba oppvarming før startskuddet gikk.

Etter et mer eller mindre svett løp var det tid for å leke turister i egen by. Turen gikk til Kathmandu Durbar Square som er en velkjent tempelplass midt i hovedstaden.

"Et øyeblikk uten trafikk"

"Turist i egen by"
 

Samme dag var det en av nepals største helligdager, Mahashivaratri. Dette er en feiring av guden Shiva. Feiringen foregikk i hele landet, men samlepunktet var Pashupati, stedet der det største Shiva tempelet ligger.

"Ingen feiring uten politi"

"Kremering ved elven. Mange inntrykk å ta innover!"

"Kjendis for en dag! Vi ble alle intervjuet av nepalsk radio. Kristine Marie svarer så godt hun kan om hvorfor vi feirer Mahashivaratri!

Ettersom det var fullt med mennesker og liv i byen bestemte vi oss for å sjekke stemningen i Thamel når solen hadde senket seg. Det var live musikk og god stemning både blant lokale og norske nysgjerrige turister. Lørdag morgen reiste Lene, Ingrid og Kristine Marie inn til ei kirke som Lene hører til. Etter kirken stod Thamel nok en gang for tur, hvor denne gjengen booket trekking til Everest base camp i påskeferien. ?se så spente?.?

Dagen ble avsluttet med solnedgang på ?Monkey Temple?, hvor vi koste oss med selvbragt bakeverk og snacks med utsikt over hele Kathmandu. Vi var så heldige å ha selskap av både syngende misjonærer, apekatter som gledelig spiste opp snacksen til kineserne som tok push-ups og hunder med rabies.

"Kamilla forteller Ingrid om hvordan veinettverket i Kathmandu er bygd opp, samt fordeler og ulemper med vann og strømfordelingen"

 

Søndag morgen brukte Lene til å leve ut sine kristne plikter og gikk til kirken. Dette var en nepalsk kirke med samarbeid med røde kors. Magnus lette derimot etter et bildegalleri som han aldri fant. Samlepunktet for dagen var at det var ?Tibetansk nyttårsaften?, noe som selvfølgelig måtte feires på taket sammen med våre nye nepali, kinesiske, finske og tibetanske venner.

Vi har hatt to uker fri fra praksis for å jobbe med bacheloroppgavene våre. Den første uka jobbet vi effektivt med forskning, intervjuer og litt skriving slik at vi kunne ta oss tid til en ukes fjelltur i Annapurnaregionen av Himalaya.

Alle syv dro sammen til Pokhara sist fredag. Pokhara ligger 21 mil unna Kathmandu, men ettersom veiene ikke er av beste kvalitet brukte vi godt å vel 6 timer i bil dit. Da vi kom til Pokhara utforsket vi byen før vi møtte guiden vår, Shyam Nepal. En veldig blid, behjelpelig og imøtekommende mann. Vi fikk innføring i trekkingruta og litt praktisk informasjon.

Her er bevisene våre som vi må ha for å komme inn i Annapurna conservation area. Nå er vi klare for tur! 

Lørdag: Pokhara - Nayapul - Tikhedhunga (1577moh)

På lørdag var vi klare for vår første dag på tur. Dagen startet med et par timers biltur fra Pokhara til Nayapul. På første etappe bar det oppover på en grusvei i steikende sol og vi gikk i fem timer før vi kom frem til tealodgen i Tikhedhunga. Vi ble alle overrasket over den gode standarden på gjestehuset vi skulle bo på - her var det internett, varmtvann og strøm!

Søndag: Tikhedhunga - Ghorepani (2860moh)

Shyam fortalte oss at i dag kom til å bli en lang dag med mye stigning ettersom vi skulle "klatre" over 1000 høydemter. Han fortalte oss også at første del av dagens etappe bestod av 3300 trappetrinn. Dette hadde han selvfølgelig helt rett i og etter noen timer i steintrapper ankom vi den lille landsbyen Ulleri (1960moh). Her fikk vi se første glimt av noen av fjelltoppene i Annapurnaregionen, nemlig Annapurna South og Fishtail. Fishtail er et hellig fjell og det sies at alle som prøver å bestige fjellet dør.

Etter Ulleri fortsatte stigningen og vi spiste lunsj i Banthani (2210moh). Videre gikk turen gjennom rododendron-, eik- og granskog. Vi fikk se litt rød rododendron i blomst og Shyam fortalte oss at dette er Nepals nasjonalblomst. Etter å ha gått i omtrent seks timer kom vi frem til Ghorepani. Her ble vi losjert inn på et kjempefint hotell med panoramautsikt til flere av Himalayas hvitdekkede topper. Fra Ghorepani kunne vi se både fjell i Annapurnaregionen og i Dhaulagiriregionen. Shyam pekte på fjellene og på kartet og fortalte oss hva toppene het.  Vi hadde blant annet utsikt til Mt. Dhaulagiri som er verdens syvende høyeste fjell med sine 8167moh.

Vi må også nevne at på dagens etappe tok samtlige av oss personlig høyderekord for hvert steg vi tok og vi koste oss med tanken på at vi nå var høyere enn Norge. Det er også ganske rart å tenke på at vi høyere enn Norge ettersom landskapet her er veldig grønt og frodig.

Mandag: Ghorepani - Poonhill (3210moh) - Tadapani (2650moh)

I dag stod vi opp kl 5 for å se soloppgangen fra Poonhill. Det var flere enn oss som hadde stått opp tidlig i dag for å se soloppgangen fra toppen og vi måtte gå i kø både opp og ned fra toppen. Shyam fortalte oss at i Nepal så blir alle fjelltopper under 5000moh kalt "hills". Etter ca en time i steintrapper nådde vi toppen og den vakre utsikten til Himalayafjellene. Soloppgangen var veldig fin og vi nøt utsikten i en snau time før vi gikk ned igjen for å spise frokost på hotellet.

Etter en god frokost vendte vi nesene våre mot Tadapani. På veien stoppet vi på en tealodge i Deurali og nøt en kopp te og fikk strikket litt på babyteppene våre. Dette var veldig interessant for lokalbefolkningen og de slo gjerne av en prat. Her møtte vi en mann med smerter i hånda som lurte på om vi kunne hjelpe. Han fortalte oss at han hadde hatt smerter i 8 dager etter å ha falt av motorsykkelen sin. Vi teipet hånda, gav han litt smertestillende og sa at han møtte dra på sykehus for å sjekke om det var brudd i hånda. Han var veldig takknemlig for hjelpa han fikk og vi synes det var gøy å kunne hjelpe.

På turen i dag gikk vi gjennom mye forskjellig landskap - skog, elver, snø og is.  Da vi spiste lunsj i Ban Thanti kom det også en kraftig regnbøye. Heldigvis gikk det over slik at vi kunne gå videre i solskinnet til Tadapani. Da vi kom frem spilte vi kort, spiste middag og slappet av. På tealodgen vi bodde på var det montert diskokule og et lite anlegg, og det ble spilt vestlig musikk utover kvelden. Stemning!

Tirsdag: Tadapani - Chomrung (2050moh)

Dagen startet med å se soloppgangen fra takterrassen. En veldig fin måte å starte dagen på. Etter en god frokost begynte vi på dagens etappe. I dag begynte vi med å gå nedover i to timer før vi krysset elven på en hengebro, og deretter bar det oppover en times tid før vi spiste lunsj i solsteiken i Ghorjung.  Etter lunsj var det to timer med "nepali flat" før vi kom frem til Chomrung. "Nepali flat" er i følge guiden mye opp og ned, med noen få innslag av sletter innimellom.

Da vi kom frem til Chomrung koste vi oss med den fine utsikten mens vi skrev dagbok, postkort og hørte på musikk. Kvelden avsluttet vi med at Shyam knuste oss i kortspillet "under 10". Veldig moro!

Onsdag: Chomrung - Ghandruk

Nok en gang stod vi opp tidlig for å se soloppgangen fra terrassen på gjestehuset. Dagens etappe startet med "Nepali flat". Vi gikk tilbake en times tid på samme sti som vi avsluttet på den foregående dagen. Vi ble forbigått av hester som bar tungt. Spennende å se. Dessverre ser det ut som de ikke blir behandlet særlig bra ettersom de blir pisket og slått ofte. Videre gikk turen oppover fram til lunsj. Shyam styrte tempoet og da kom vi oss sakte men sikkert opp til toppen uten mange pauser. På toppen spiste vi lunsj til vakker utsikt over fjellene. Etter lunsj bar det nedover i en times tid før vi ankom Ghandruk, en veldig koselig plass med Nepals nest største Gurungbefolkning. Gurung er en kaste her i Nepal.

Etter at vi hadde ankommet hotellet dro vi ut for å utforske landsbyen. Som de kaffeglade nordmennende som samtlige av oss er ble vi veldig lykkelige da vi fant en kafe med god kaffe og kanelsnurrer.

Torsdag: Ghandruk - Pokhara

Dagen startet med et kort museumsbesøk om Gurungkasten. Det var mye redskaper på utstilling men dessverre ingen informasjon å lese, derfor lærte vel ingen av oss spesielt mye om Gurungfolket. Uansett fint å støttte opp om lokalbefolkningen.
Etter museumsbesøket gikk vi en halv times tid før vi ble plukket opp av en jeep som kjørte oss til Pokhara. Sjåføren hadde flere vestlige sanger å by på, og den humpete turen ble fylt med høylydt allsang. På veien måtte vi stoppe opp for en lastebil som ikke kom seg opp bakken og derfor trengte hjelp til å bli dyttet. Da vi holdt på med dette ble vi vitne til litt av et hundeslagsmål, og vi var alle glad for at vi har tatt rabiesvaksina.

Da vi kom frem til Pokhara slappet vi av og tok oss en lang og varm dusj. Deilig! På kvelden tok vi med oss Shyam på pizzarestaurant og spiste veldig god mat.

Fredag:

Dagen startet med frokost på en lokal restaurant i Pokhara. Gjengen var samlet og de fleste var gira på en dag fylt med strikkhopp og zipline. Alle unntatt Ingrid og Magnus som hadde sovet dårlig pga. nerver.

Rett etter frokost bar Kristine Marie og Lene av gårde for å ta verdens lengste, bratteste og raskeste zipline på 1,8km med toppfart på 120km/t. En veldig gøy opplevelse der de hadde panoramautsikt til Himalaya.

Etter ziplinen tok de to turen over til det kjente buddhist-stedet "Peace Pagoda", også kalt "Shanti Stupa". Båtturen ut til stedet var en nydelig stund for to båtglade jenter, og etter en 40 min lang tur oppover i skogen kunne de beundre det flotte tempelet og utsikten ned mot Pokhara. 

Mia, Kamilla, Magnus og Ingrid hadde bestemt seg/blitt overtalt til å hoppe i strikk. Mia forholdt seg rolig helt frem til hun skulle hoppe, da begynte kroppen hennes å skjelve og hun som en 5åring. Hun ba de ansatte om å få slippe, men det var ingen nåde å få, og Mia klarte å hoppe selv fra det 70m høye tårnet! Deretter var det Ingrid sin tur, og hun hadde vært et nervevrak uten like helt siden hun bestemte seg for å bli med å hoppe. Ingrid ble dyttet utenfor kanten og opplevde en mestringsfølelse og glede uten like etter hun var trygt plassert på bakken igjen. Kamilla forholdt seg rolig og koste seg med å hoppe i strikk. Hun ville gjerne gjøre det igjen med en gang etterpå. Magnus var også ganske nervøs, men også han hoppet uten noe problem. Siv nøt en rolig dag på kafé ettersom hun har hoppet i strikk 5 ganger før!!!

Resten av dagen ble brukt til avslapping, litt shopping, massasje, god mat og postkortskriving. Veldig fin dag!

Lørdag tok Dhulikheljentene bussen hjem, mens Kathmandugjengen ble værende i Pokhara en dag til.
           

Februar startet med et smell! Vi ble invitert i bryllup til søsteren til en turnuslege på sykehuset, og det takket vi selvfølgelig ja til. Siv, Kristine Marie, Maren og Ingrid tok gledelig turen, og for å komme til bryllupet måtte vi ta tre forskjellige busser. Veldig fornøyde med å ha klart å finne fram ankom vi bryllupet akkurat i det seremoniene skulle starte.

Den første seremonien gikk ut på at de eldre gjestene skulle gi sin velsignelse over ekteskapet. De gjorde dette ved å gi tikka i pannen på bruden og brudgommen og deretter døpte de brudeparet i hellig vann. Da de eldre gjestene var ferdige, var det de yngre gjestene sin tur. De fikk nøye seg med å gi tikka og si badhai som er gratulerer på nepali.  Vi fikk også lov til å gi tikka, og vi klarte det uten å rive ned den store tikka-klumpen de allerede hadde i panna. Fornøyde med det! Det blir nemlig ganske mye ris å ha hengende i panna når alle gjestene skal gi hver sin tikka.

Etterpå var det klart for lunsj. Alle gjestene stilte seg pent i kø, og som de høflige nordmennene som vi er stilte vi oss naturligvis bakerst. Da ble vi hentet av ei dame som viste oss forbi hele køen. Vi synes dette var ubehagelig og sa vi kunne vente slik som de andre gjestene. Hun insisterte på at vi skulle forsyne oss først.  Vi smilte og takket. Det er vanskelig å vite hvor grensa går i forhold til hva som er frekt og ikke.

Etter et velsmakende måltid møtte vi noen av turnuslegene som vi ble kjent med på pikniken. De ville vise oss et tempel for fruktbarhet. Tempelet lå like ved bryllupsfesten, fint plassert på en liten topp med utsikt over hele Kathmandu.

På turen fortalte turnuslegene oss at dette var et arrangert ekteskap og at brudeparet hadde lite kjennskap til hverandre på forhånd, men at kjærligheten ville blomstre så snart de ble gift. De mente også at arrangert ekteskap kanskje var det beste, for om de fikk velge selv hvem de skulle gifte seg med, kunne kona bli skuffet dersom mannen senere fant ut at han ikke ville være gift med henne lengre.

Da vi kom tilbake til bryllupet holdt brudeparet fortsatt på med forskjellige ritualer. Da vi spurte gjestene om de kunne forklare hva som foregikk, lo de og sa at de ikke skjønte stort de heller. Seremonien, hvor brudeparet satt foran noe som kunne minne om et alter og ble vasket, fikk tikka og ble bedt for, varte i fire timer. Resten av kvelden gikk til dans, musikk og småprating med gjestene. En veldig morsom dag!

Over er et bilde av at brudgommen løfter bruden fra pute til pute. Dette er en symbolsk handling for å vise at hun bytter hjem.

Vi er imponert over og takknemlig for gjestfriheten nepaleserne viser oss. De gjør alt de kan for at vi skal ha det fint, og er utrolig vennlige. Ikke nok med at de inviterte seks nordmenn til bryllup, men de inviterte oss også til å overnatte der etter at bryllupsfesten var over. De kunne ikke love sengeplass til alle, men sa at vi hvertfall skulle få en seng på deling. Der det er hjerterom er det også husrom! Vi måtte dessverre takke nei ettersom vi måtte være i Dhulikhel tidlig neste morgen.

Da var det en stund siden dere hadde hørt fra oss siden sist gang, men det er fordi det ikke har skjedd noe nytt. Neida det har skjedd så mye at vi ikke har visst hvor vi skal begynne! (og et internett som gjør det vanskelig å blogge?)

Sist innlegg hadde vi nettopp startet vår praksis på fødeavdelingen og vært vitne til et par fødsler og keisersnitt. 3 uker senere har vi vært vitne til over 25 fødsler fordelt på keisersnitt, fødsler på fødestua og ikke minst fødsler på pasientsalen. Selv om kontrastene til Norge har vært massive er det utrolig hvordan man venner seg til ting. Den første uken vår på fødeavdelingen var vi alene med sykepleierne og legestudentene, og følte vel kanskje at vi var mer i veien enn i praksis. Neste uke kom sykepleiestudentene til avdelingen og det ble da lettere å finne læresituasjoner og ikke minst bli forklart hva som skjer på et språk vi forstår! Dessverre har vi alle vært litt syke i uke 2 og 3, men det var vel ikke til å komme utenom når man er 4 måneder i et land med en noe annen matkultur enn i Norge.

Denne og neste uke jobber vi med feltarbeid til bacheloroppgaven våre. Det innebærer blant annet å intervjue sykepleiere å observere på forskjellige avdelinger. Det er også mye forskning som skal leses og analyseres, så selv om hverdagen vår er utrolig forskjellig fra hva vi er vant til så er det noen deler vi ikke slipper unna.

Her får dere en smakebit på hverdagslivet og ting vi har opplevd så langt:

Her joiner Lene og Kamilla lekser sammen med de lokale medisinstudentene i pasientsenga

Outfitten på fødestua. Støvler hører med

Slik ser fødestuen i Nepal ut

Visitten er noe folksom som si

"Lene.... jeg fryser litt på tåa... gidder du?"

Wedding crashers er helt innafor

Magnus sjarmerer damer i alle aldre

Vi var de første til entrè bryllupet, og for ikke å snakke om de siste til å forlate festen.

Vi ankom i 16-tiden tomhendte, og forlot bryllupet 21 stappmette på både mat og inntrykk. Det tok oss 3 timer før vi skjønte det var et arrangert bryllup, det kunne med andre ord ikke ses på verken brudepar eller gjestene.

Vi takket raskt ja til et bryllup som inneholdt gratis mat og drikke.

Bollywood er tingen på dansegulvet

Vi inviterte oss med noen venner for gratis mat og drikke... igjen.... Denne gangen endte kvelden som Birthday crashers.

Hårklipp på takterrassen..

Studietid sammen med Himalaya slår aldri feil

Hver morgen kostes gatene for søppel (evt brennes på bål). Foreløpig ingen søppelkasser i sikte.

Vi har oppdaget en ny munnbind-verden utenfor sykehuset. Nepaleserne har forstått moten.

Turister i eget nabolag

Tålmodigheten til Magnus testes

Overnattingsbesøk i Dhulikel. For en gjeng, og for et søndagsmåltid med hjemmelaget brød.

Vi besøkte den norske ambassaden og fikk servert vafler MED BRUNOST! Hit skal vi tilbake.

Solnedgangen fra taket blir vi aldri lei av

Trekløveren koser seg gløgg si.

Vi blogges alle dere fans der hjemme!

Forrige uke kom Maren og Knut hit til Dhulikhel. De er medisinstudenter fra NTNU, og skal være her i tre måneder. Vi synes det er koselig å være flere nordmenn her, og vi har allerede funnet på mye sammen.  

Fredag
Dagen startet med frokost på Nawaranga Art Gallery. Vi fikk servert sjokolade-og bananpannekake med te og kaffe. God kaffe har vært det desidert største savnet for Mia og Siv, så da presskanna stod på bordet trillet nesten tårene av glede. Tenk å finne så god kaffe bare noen hundre meter hjemmefra! Det må være definisjonen på hverdagslykke.

Turen gikk videre til Namo Buddha, en 12 km lang tur med flott utsikt mot Himalaya. Namo Buddha er et kjempestort og flott, rikelig utsmykket tempel. Tempelet er et av de viktigste for nepalske buddhister, og Buddha skal en gang ha ofret kroppen sin for en sulten tiger på dette stedet.

Planen var å gå tilbake til Dhulikhel, men på veien møtte vi en lokal engelsklærer som syntes det var stas å få seg hvite venner. Han sa at de hadde ledig plass i skolebussen, og tilbød oss å sitte på med dem tilbake til Dhulikhel, noe vi selvfølgelig  takket ja til. Plass er imidlertid et relativt begrep, og vi endte opp med å stå som sild i tønne og spre svetten vår på alle i umiddelbar nærhet (altså ganske mange). Turen tilbake til Dhulikhel tok ca 45 min, og selv om vi innimellom var redd for at noen skulle falle av bussen, var det en morsom opplevelse. Etterpå ble vi invitert på piknik med skoleklassene og den neste timen ble fylt av dans, musikk og mat.

Lørdag
På lørdag var det tid for piknik med ansatte fra sykehuset. Bussen skulle etter planen gå kl. 8, men gikk ikke før 9. Bussturen var langt ifra kjedelig. Ikke bare var utsikten et vakkert skue (Himalaya, såklart! Får aldri nok), men sykehuspersonalet sto for allsang og sangbattles hele turen. Pikniken skulle være på en beach, og da Nepal ikke grenser til noe hav eller har særlig store innsjøer, var vi spente på hva slags beach det var snakk om. Det viste seg å være en gresslette ved en elv, som i og for seg var et flott sted for piknik.

Etter to timer i buss var vi fremme ved "beachen", og alle måtte vasse gjennom elva for å komme over til gressletta. Det gikk fint for oss, men flere av nepaleserne plumpa uti elva, med finstasen på.  Morsomt for både dem og oss!

I løpet av dagen fikk vi servert tre-fire måltider, med alt fra popcorn, sjokoladekake, loff, appelsin og kaffe, til grillet kylling, fisk og dahlbat. Tiden mellom måltidene var fylt med dansing til nepalsk musikk og volleyballspilling.

Dette er en piknik som sykehuset arrangerer årlig, så vi var heldige som fikk være med å feire dagen med de ansatte.
Da vi kom hjem til Sharmilas gjestehus nærmet klokka seg 20 og vi var alle stuptrøtte etter en morsom dag.

Søndag
Søndagen startet med skikkelig søndagsfrokost med brød, eggerøre, ost, smør og masse frukt og grønnsaker. Ingrid og Kristine Marie tilbrakte dagen i Kathmandu, mens resten av gjengen bakte brød og gjorde skolearbeid i sola. En fin og innholdsrik helg!

Nå er vi i gang med tredje praksisuke og Siv og Mia er plassert på pediatrisk avdeling, Kristine Marie på medisinsk og Ingrid på kirurgisk. Det ser ut som dette blir en fin uke. På torsdag skal vi til den norske ambassaden i Kathmandu og spise vafler. Det gleder vi oss VELDIG til.

Xoxo gjengen i Dhulla

Sist helg var vi ute på nye eventyr. Denne helga gikk turen til Kathmandu, og videre  til Pastali. Ettersom Kristine Marie var matforgiftet, ble hun og Ingrid igjen i Dhulikhel og slappet av, spaserte litt i byen og så hyggelige filmer. Mia og Siv dro til Kathmandu for å møte Kathmandugjengen og drikke god kaffe og vin. 

Lørdag dro hele gjengen til Balika Peace Home i Pastali, et barnehjem for jenter som har opplevd traumatiske hendelser.  Siv har tidligere vært på besøk på barnehjemmet gjennom Seljord Folkehøgskule, og ville gjerne tilbake. Barnehjemmet er drevet av CWIN, en organisasjon som jobber for barns rettigheter i Nepal.

Vi spiste lunsj (dal baht), og lekte med ungene i noen timer. Enkle leker som bro bro brille engasjerte både femåringene og femtenåringene, og jeg tror vi nordmenn i tjueåra hadde det minst like gøy. Barnas enorme glede over små ting smitter lett!

Denne lørdagen var det også en festival i Nepal, maghe sankrati. På denne dagen ønskes det lykke og god helse til folk ved å ta sennepsolje i håret og få tikkamerke i pannen, samt å spise masse søtsaker for å gjøre seg klar til resten av vinteren. Vi fikk olje i håret, og vi fikk smake på mange ulike nepalesiske søtsaker. En fin dag!

I går hadde vi vår første praksisdag. Vi er alle plassert på ulike avdelinger og skal i 10 uker gå hver for oss. Denne uken er Ingrid på gynekologisk avdeling/barsel, Mia er på kirurgisk avdeling, Siv er på medisinsk avdeling og Kristine Marie er på pediatrisk avdeling.

Sykehuset i Norge og sykehuset i Dhulikhel er veldig forskjellige. Til tross for at Dhulikhel hospital er et av de bedre sykehusene i landet har vi nok alle en stor tilpasningsjobb foran oss. Det er ingen personer på avdelingene som er ansvarlig for oss, og hva vi opplever i løpet av en dag er stort sett opp til oss selv. Vi har erfart at det er sykepleierstudentene som oftest er mest inkluderende og lettest å henge seg på. Mye av sykepleiestudiet i Nepal foregår på engelsk så studentene er flinke til å svare når vi spør. Ellers foregår det meste på Nepali og det er vanskelig å forstå. Det er tydelig at vi i denne praksisen må stå for egen læring og henge oss på når det skjer noe. Inntrykket så langt er at læringsutbytte i denne praksisen i hovedsak vil handle om kulturforståelse og ikke så mye det medisinske. Men det er jo vår første uke, så vi får se hvordan det blir ukene fremover.

Lunsjen, som for øvrig koster 5-7kr, kommer nok til å bli en viktig del av dagen da vi alle kan møtes for å dele erfaringer.

Etter praksis i går tok vi en velfortjent pause med middag på en lokal restaurant:

Momo, en nepalsk rett som falt i smak hos alle fire:

Her spiser vi frokost på takterrassen :)

 

Vi er spent på fortsettelsen!

Namaste!

Etter en periode med mer eller mindre turiststatus har vi så smått begynt å bli en del av den nepalske hverdagen, tror vi hvertfall selv. På fredag hadde vi vårt første møte med Kathmandu Medical College aka KMC. For å komme oss til dette relativt store sykehuset er vi nødt til å ta buss i ca 30-40 min. Vi har betalt alt fra 40 til 100 rupi i bussbillett, men etter noen turer er vi ganske sikre på at bussen koster 20 rupi, noe som tilsvarer 1,5kr.

Første dag i praksis i Nepal er ikke det samme som i Norge, og hvertfall ikke hvis du kommer «all the way from Norway». Vi ble tatt imot av en smilende og imøtekommende dame med navn Sabita som er vår kontaktperson på KMC.  I Norge er vi vant til at første dag i praksis består av en hilserunde, informasjon om avdelingen og en omvisning. Første dag på KMC besto av det samme, men i tillegg skal det drikkes te, kaffe, kaker, kjeks, lunsj og det er en rekke personer som skal hilses på. Selv om ting kanskje her er noe mer formelt enn i Norge, så har vi aldri blitt mottatt av en mer positiv og smilende gjeng. Alle er oppriktig opptatt av at vi skal ha et lærerikt og hyggelig opphold!

I løpet av to dager i praksis har vi fått ønske 3 gutter og 1 jente velkommen til denne verden, ved både vaginal fødsel, akutt keisersnitt og elektivt (planlagt) keisersnitt. Vi har lært oss å bruke doppler for å lytte til fosterets hjertefrekvens og tolke rier hos kvinnene. Selv om mye kan gjenkjennes med praksis i Norge, er det mye som er annerledes.  Forløpet for kvinnene på en fødeavdeling er noe av det samme som i Norge, men utøvelsen av sykepleieprofesjonen, pasientkontakten og utstyr er svært annerledes.

Vi kommer tilbake med et nytt innlegg når vi har klart å sortere alle inntrykk.

Vi lurer på hvordan jentene i Dhulikel har det? Hint hint

Nå har det gått tre dager siden vi kom hit til Dhulikhel og vi har allerede opplevd mye. I går dro vi med en knøttliten taxi inn til Kathmandu, ca én times kjøring. Trafikken her et kapittel for seg selv, og selv om det for oss oppleves som et salig kaos virker det som trafikantene samarbeider veldig godt og vi føler oss overraskende trygge.

   







I Kathmandu fikk vi gjort unna shoppingen for den neste måneden (minst!) og vært skikkelige turister i noen timer. Det var intenst, slitsomt og gøy, og det var fire over middels fnisete jenter som satte seg i den altfor lille taxien på vei hjem, med handleposer og fulle sekker om hverandre.

I dag har vi hatt en roligere dag. Først trening på taket og deretter gåtur til et utsiktspunkt i nærheten. Det går gang på gang opp for oss hvor vakkert det er her og hvor heldige vi er som får lov til å oppleve dette. I morgen er første dag på sykehuset, vi gleder oss alle til å komme i gang og er overbeviste om at dette blir en bra praksis!

Xoxo Dhulikhel girls 

Bilder sier mer enn 1000 ord.

- Team Kathmandu

Etter en lang reise kom vi omsider frem til Dhulikhel og Sharmilas guesthouse. Her ble vi tatt godt i mot av Sharmila, vår hyggelige og snakkesalige husmor.  Vi spiste og la oss tidlig.

I dag våknet vi i iskalde rom og startet dagen med sirkeltrening i steikende sol og 20 grader. Deretter gikk vi rundt og kikket i byen. Blant dagens gjøremål var kjøp av simkort. For å få kjøpt disse simkortene krevde de passkopi, passbilde, fingeravtrykk  og navnet på fedre og bestefedre.

Vi gikk en tur i byen for å bli kjent og har funnet ut at det er veldig få turister her, det er ganske primitivt, og å gjete sauene midt i gata er helt normalt.

I dag fikk vi smake vår første Dal Bat . En rett som består av ris og linsesuppe.

Like etter ble det iskaldt og vi tilbragte resten av kvelden kledd slik som dette:

Her tror vi at vi kommer til å trives godt!

Siv, Mia, Kristine Marie og Ingrid

Hilsen fra team Kathmandu:

Etter et halvt år med forberedelser var dagen endelig kommet, vi dro av sted! Vi satt med mange forskjellige følelser, spesielt følelsen av decubitus (trykksår) som bygget seg opp etter utallige timer i flysetet. Reisen gikk for det meste knikrefritt, med unntak av en brannalarm på Gardermoen som satte skrekken i speiselt Lene og Ingrid som måtte løpe til flyet. Heldigvis kom alle seg med! Flyturen gikk fra Oslo til Amsterdam og videre til Mumbai. Her fikk vi et opphold på 8 nattestimer som vi brukte på å ta igjen tapt søvn. Eller, vi prøvde å sove, men på flyplassen i Mumbai har de en praksis hvor utallige personer løper rundt og roper opp alle flyavganger hele natten. Det ble ingen fare for å forsove seg til den siste flyturen. Vi rakk å oppleve en fantastisk indisk soloppgang og to timer sener så vi endelig stedet vi skal oppholde oss i de neste 4 månedene! Kathmandu ligger omringet av fjell som stikker opp som istapper,  hadde på seg en hatt av forurensning eller tåke. Vi hadde håpet på det sistnevnte, men etter 2 dager har vi både pustet, smakt, sett, vasket av oss, følt, hørt og vasket av oss igjen forurensning. Vi har lært at det ikke funker å være beskjeden når man skal ha tak i bagasjen sin og trafikkreglene er av en annen verden! På flyplassen ble vi møtt av Kamilla og Siv som hadde tilbragt juleferien sin på Sri Lanka. De hadde fikset alt av det administrate og hadde allerede en dag med erfaring! Vi sa farvell til "team Duhlikel" aka "team andreplass", og innså at det var i en denne fantastiske med kaotiske verden "team Kathmandu" aka "the best team in the world" skulle løse FNs tusenårsmål de neste 4 månedene.

Menneskene uttrykker stor glede tiltross for harde kår. Vi har allerede fått flere venner. Blandt annet 2 selgere, tiltross for hard pruting fra vår side og 2 som har sagt seg villig til å lære oss nepali for free (spesial price for you... and only for you madam). De som driver Lalit herritage home (der vi bor) har vært utrolig behjelpelige og rause. Vi har blandt annet fått et eget litt kjøkken mellom rommene våres hvor vi kan lage mat, hjelp til å skaffe nepalsk mobil og simkort og blitt vist rundt i nabolaget. Rommene vi bor på er av høy kvalitet og utrolig fine. Det er kaldt om natten og varmt dagen, men Lene og Kamilla har kjøpt seg "real fake" dunjakker av høyeste kvalitet som de skal sove i. Magnus tørr ikke å innrømme at han fryser litt, men det kommer nok med tiden. Maten smaker fantastisk og utrolig nok har ingen av oss blitt dårlige enda, bank i bordet.

Imorgen skal vi møte kontaktsykepleieren våres på KMC (Kathmandu Medical College) og det virkelige eventyret settes igang!

Og med det sier vi "smil og le namaste" og spiler ballen videre til teamet utplassert i Dhulikel

-Lene, Kamilla og Magnus